Diskografi og bio

Åsmund Reistad:
89% folkemusikk (2021, Lydpressa)

Birgitte Damberg Trio:
Midtveis (2022, Lydpressa)
Time (2016, Grong musikkproduksjon)
Now (2003, BDT 01)

Marianne Tomasgård / Åsmund Reistad:
Folk fra Follo (2021, Heilo)

Vegar Vårdal / Åsmund Reistad:
Breibeint (2021, Grappa)

Bolteløkka jentekor: 
Osloviser (2019, Grappa) 
Jolevisur (2014, Grappa)  
Mine visur (2010, Grappa)

Ivar Nergaard: 
Hjertegras (Kursiv plater 2018)

Trond Granlund: 
Tanken er fri – Arbeidersanger (2017)

Aasmund Nordstoga og Gunnhild Sundli: 
Sæle julekveld (2015, Plassen produksjon)

Bjørgo & Reistad: 
Huskelappen (2015, AskerLadden)

Giske: 
Carousel Magic Spell (2015, Redbrick records)

Tiar: 
November (2013, LAWO)

Østfolk: 
Østfolk (2013, Grappa)

Guro von Germeten: 
Come stand before me (2013, Sweet morning music)

Sanger av Jens Gundersen: 
Stjerner lyser hvite (2012, Grappa)

Aasmund Nordstoga:
12 dagar i jola (2011, Warner)
Friaren (2010, Warner)
Ein visefugg (2009, Warner)

Jonas Fjeld: 
Hjemmeseier (2011, Sony Music)

Karl Heldal:
Naken med klærne på (2010)
Hvis en drøm kan kjæles med (2006, norCD 186)

Jan Toft: 
Alle e aleina (2010, Warner)

Ingunn Bjørgo Band: 
Borderland (2007, ASKCD04)

Arne Kvalnes: 
Altfor Norge (2006, CPX 0601)

Anders Rogg: 
Videre (2005, FXCD 297)

Tom W. Rustad / Fimbul: 
Fiolsteinen (2005, KVARTS 007)

Trispann: 
Trispann (2004, KVARTS 006)

Kaja Huuse: 
Trist og fint (2004, nov-601)

Carl Petter Opsahl: 
Indigodalen (2001, HCD 7174)

Chateau Neuf Spelemannslag:
Curing Norwegian Stifness (2001, HCD 7165)
Tjuvgods (1997, GRCD 4124)
Spell (1994, HCD 7104)

Schola Cantorum:
Knut Nystedt: Sacred Choral music (1999, CD DCA 1054)
Schola Cantorum (1996, Lily 118)

BIO

Jeg er født i 1969 og oppvokst på Rykkinn i Bærum. Mitt første møte med musikk var da jeg som 8-åring begynte i Bryn kirkes guttekor. Mens jeg ennå var ganske ung (og småvokst) brukte jeg titt og ofte min storebrors gitar som cello, der en blomsterpinne gjorde nytte som bue. Noen tok hintet, og til jul det året jeg fylte elleve fikk jeg min egen gitar. Etter en relativ kjapp Tom Dooley-periode ble det viser av Øystein Sunde, Lillebjørn Nilsen og Paul Simon. Jeg begynte i den kommunale musikkskolen og oppdaget den klassiske gitarmusikken. Min første musikalske oppvåkning kom da jeg begynte i menighetens Ten-singkor. Med dirigent Olav Jakobsen som inspirator og mentor fikk jeg boltre meg fritt som gitarist, trommeslager, bandleder, arrangør og komponist. Jeg arrangerte «Mrs. Robinson» for blanda kor, og skrev musikk til en hel musikal. En verden var i ferd med å åpne seg.

I 1985 begynte jeg på musikklinjen ved Rud vg. skole i Bærum, med klassisk gitar som hovedinstrument. Etter endt utdanning ville jeg gå et år på folkehøyskole. Valget falt på Trøndertun, rett sør for Trondheim. Der hadde de nemlig rockelinje. Det jeg ikke visste var at skolen var et heavyrockens mekka. Jeg husker enda da jeg kom kjørende inn på tunet for første gang; det var puddelsveiser, skinnbukser og naglebelter på alle kanter! På skolen var det en mengde gitarister, men kun få bassister. Det gjorde at jeg nærmest på impuls byttet fra elgitar til elbass. Dermed ble jeg, til tross for manglende puddelsveis (og basskunnskap), svært ettertraktet. Jeg spilte i rundt 10 band det året. I et av dem, Secret Fish inc, spilte jeg sammen med Håkon Gebhardt og Hans Magnus Ryan, som senere skrev norsk rockehistorie i Motorspycho.

I 1992/93 tok jeg musikk mellomfag ved Universitet i Oslo, med elbass som hovedinstrument. Men jeg, som pop- og rockemusiker, fant meg ikke til rette; spilte du i band var det jazz som gjaldt. Jeg spilte standardlåter fra Reelbook, uten å finne noen mening. Så det var en frustrerende periode. Helt til vi dro på studietur til Ole Bullakademiet på Voss. Der fikk jeg min andre musikalske oppvåkning: Norsk folkemusikk! Hardingfele, spilt i levende live, og ikke klemt ut av høyttaleren på en dårlig reiseradio! Vi fikk norsk kultur formidlet av fantastiske utøvere, bl.a. Hans W. Brimi, Leif Rygh og Margrethe Opheim. Dessuten var Nils Økland der og underviste i samspill. Vi fikk lære folketoner som vi skulle spille på våre egne instrumenter. Flere av oss var i ferd med å bli frelst, og da vi kom hjem bestemte vi oss for at vi ville spille mer folkemusikk. Det ble starten på Chateau Neuf Spelemannslag (CNS). Besetningen var mildt sagt utradisjonell; saksofoner, fløyte, obo, klarinetter, vokalister, bass, gitar, trommer og piano. Og tre feler. Ingen av oss hadde peiling på folkemusikk, men vi tok oppgaven alvorlig. Vi leide inn instruktører på fele, sang og dans og bygde snart opp et repertoar som gjorde at vi både kunne spille til dans og konsert. Det etablerte folkemusikkmiljøet så på oss med stort sett blide øyne. De syntes vel vi var et artig innslag, og anså oss ikke som noen trussel mot tradisjonslinjene. For folk utenom miljøet ble vi en vei inn i folkemusikken. Vi hadde et såpass jazzete uttrykk at vi spilte på det som var av jazzfestivaler. Det ble tre plateutgivelser, festivaler og turnéer i USA, England, Tyskland og norden, samt en rekke morsomme oppdrag. For meg ble det en vei videre inn i musikken, til et kunstnerisk uttrykk jeg følte meg hjemme i. Hadde det ikke vært for at vi dro til Ole Bullakademiet våren 1992, hadde jeg nok ikke drevet som utøvende musiker i dag.

Etter mellomfag studerte jeg musikk og sosialpedagogikk i 4 år ved Norges musikkhøyskole. Jeg fikk mine eksamenspapir i 1997, og deretter bar det rett ut i freelance-tilværelsen. Det har hele tiden vært folkemusikken som har dannet kjernen i virksomheten. Foruten CNS har jeg bak meg samarbeid og plateutgivelser med Ingunn Bjørgo, Carl Petter Opsahl, Marianne Tomasgård og Tom W. Rustad. Tiar var en trio som forente norsk og arabisk folkemusikk, der jeg laget mesteparten av musikken. Vegar Vårdal har jeg spilt med i mange sammenhenger; i gruppa Østfolk, i forskjellige bestillingsverk og ikke minst vår egen duo Breibeint. Dersom du har vært innom det tradisjonelle Brosteinsballet på Universitetsplassen i Oslo 17. mai har du sett Vegar, Olav Christer Rossebø og meg stå for musikken.

En annen viktig samarbeidspartner er småbonden fra Vinje, navnebror Aasmund Nordstoga. Samarbeidet startet med trioen Trispann, der også sangeren Linn Korssjøen var med. Siden har det blitt tre plateutgivelser med Abildsø Spelemannslag, juleturnéer med Gunhild Sundli og Vinjeprogram med Det norske kammerorkester. Men framfor alt har det blitt mange duokonserter, der vi har trålt landet med bil på vei til en fjellgrend, et samfunnshus eller en kirke.

Er det noe annet enn folkemusikk? Ja, jeg har ett lite bein i jazzen og ett i visesangen. Birgitte Damberg Trio er en jazztrio som har eksistert siden 2001. Foruten å være vokalist og låtskriver er Birgitte også min kone. Tredjemann er gitaristen Per Einar Watle. Tross mange beretninger om det motsatte er det både fruktbart og hyggelig å ha et musikalsk samarbeid sammen sin livsledsagerske. To plateutgivelser har det blitt.

Visesangen har brakt meg rundt til mange skoler og eldresentre, men den har også gitt meg mer fryktinngytende utfordringer. Josefine Viseklubb har en årlig låtskriverkveld der de inviterer musikere og låtskrivere til å skrive nye viser, med støtte fra Norsk komponistforening. I 2014 ble jeg, sammen med Kjetil Bjørnstad, Knut Reiersrud, Åse Kleveland, Øyon Groven Myren og Tove Kragset spurt om å bidra. Bestillingen var å lage nye melodier til tekster av Alf Prøysen, i forbindelse med hans 100-års jubileum.